Artister
The Lost Crew I smb. Med Electrofield
Svenske «The Lost Crew» er de heldige eierne av en veldig fin popsound som låner elementer fra både Paul Simon’s Graceland og Prefab Sprouts Steve McQueen, to plater Det ikke er dumt å være inspirert av. Miksturen dansbar afrobeat og mørk, 80-tallsmarinert manchesterpop er nødvendigvis en deilig blanding som sannsynligvis vil ende opp I hengivelse til dansen. TLC-vokalist David Alexander’s andre band, Dial M For Murder, har besøkt Bergen flere ganger tidligere til stor applaus, så tilhengere av god svensk popmusikk bør kjenne sin besøkelsestid.
Terje Bakke i smb. Med Electrofield
Terje Bakke har vært på banen innenfor den elektroniske musikken siden 2003. Folk husker gjerne Bakke fra DJ-duoen Terje & Anders. 17-åringene som snudde det nå nedlagte utestedet Strædet på hodet for 3-4 år siden. Nå produserer Bakke egne låter, og har flere utgivelser bak seg på plateselskap som Lördag Records og Electronic Elements. Han er også ute med nye låter på Alex Niggemanns label Soulfooled. Som DJ har han spilt mye rundt I Europa, og det ryktes at han er på hils med flyvertinnene på Berlin-avgangene. Garantert god stemning på gulvet!
Parker Lewis
Selv om 80% av söta brors befolkning spiller i band og Sverige sannsynligvis er verdens beste på eksport av god popmusikk, er det slett ikke alle som klarer det kunststykket å smi de nydeligste poplåtene som gjør at vi finner ukjente krefter og danser for oss selv hele natten gjennom. Parker Lewis klarer heldigvis det. Da Lewis dro til New York for å finne inspirasjon kom han tilbake med en et nydelig selvtitulert album basert på historier fra eplemetropolen. Elegante arrangementer og Ektefølte tekster som griper tak i hjerteroten. Musikalsk-geografisk ligger Parker Lewis plassert mellom svenske favoritter som The Tough Alliance, The Radio Dept. og Studio.
Leif & The Future
Leif Haaland fant plutselig ut en dag at han måtte finne seg selv, han tok med seg alle Synthene sine og flyttet til Oslo. Her møtte han det som skulle bli Leif & the future. Bandet består av medlemmer fra blant annet Kaizers Orchestra, Loch Ness Mouse og Tôg. Liker du gode poplåter, gjerne blandet med synth, er dette verdt å få med seg. Bandet har ikke holdt på lenger enn et og et halvt år, men de har oppnådd mye allerede. De fikk en radiohit med den fengende låten; Let you go og ble også nummer tre i årets Urørtfinale. Gjør deg klar for fremtiden, sjekk ut mørkeblå og dansbar popmusikk på Phonofestivalen!
Tôg
Det stavangerbaserte bandet har gjort seg bemerket med låten Sansen, som ble hyppig spilt på P3 tidligere i år. Tenk dansevennlig pop som farer gjennom 60-, 70 og 80-tallet ispedd et hint av Casiokids.
Lars Christian Olsen fronter Tôg og er også med i et annet Phono-booket band: nemlig Leif & the Future. Bare for å understreke at denne kreative gjengen har mange jern i ilden, så spiller duettpartner på låten Sansen; Marte Opstad i oppfølgeren til filmen; Mannen som elsket Yngve! Frontmann Olsen har sagt (til Dagsavisen) at han vil bringe pietismen inn i musikken. Enten du liker det eller ikke, så finnes det lite som er mer provoserende enn god gammeldags vestlandspietisme på en musikkscene.
Både Øya og Hove booket Tôg i sommer og nå har Phonofestivalen gleden av å gi deg dem på høsten. Phono har sansen for Tôg, har du?
Nils Bech ft. Bendik Giske
Nils Bech har i årevis vært en skinnende stjerne på Oslos musikk- og
kunstscene. Som vokalist i Snuten og Point Shirley har han kræsja fester,
spilt på gallerier og de morsomste klubbene i hovedstaden, men nå er det
soloartisten Nils Bech som gjelder!
Sammen med saksofonist Bendik Giske
leverer han et show bestående av fengende rytmer, ballader og utagerende
dansing. Våren 2010 slapp han debutalbumet Look Back som har høstet
glitrende anmeldelser landet over.
Ultra Sheriff
Ta på deg tettsittende, gule, selvlysende tights, en lightstikk i munnen og dans inn i “firestormen”. Dette kan minne om Justice, bare litt mer sexy og litt mer robot. De som har fulgt Phonofestivalen en stund vet at vi er glad i roboter.
Ultra Sheriff lager catchy dansbare låter som fokuserer på utryddelse av menneskeheten og alt organisk liv. Det er best å samarbeide med Ultra Sheriffene, og report to the dancefloor.
Go Fandango!
Go Fandango! er et Oslobasert popband og kan minne om The Strokes, bare mye koseligere. Konserten for deg som vil ta med en ekstra god venn. Det er slik musikk som man av og til snur seg til sidemann/kvinnen og bare smiler med øynene et kort sekund, før man retter blikket mot scenen og drømmer seg inn i popverdenen igjen. Varm opp til konserten med å sjekke ut den fine animasjonsvideoen av låten End Credits.
PHilco Fiction
PHilco Fiction er fin øresnop på hybelen når høstdagene kicker inn som verst i Bergen, men det er kanskje enda bedre å nyte denne drømmeindien i Tegleverket en sen utekveld.
PHilco Fiction kan minne litt om Broken Social Scene når det er litt nedpå og det er et kjempepluss i phonoboka. I tillegg får man en fantastisk vokal sunget av Turid Alida Solberg. Navnet Philco er hentet fra en gammel ærverdig radiofabrikant. Hva passer vel bedre enn å hente dem over fjellene til Studentradioen i Bergens egen Phonofestival?
Burning God Little
Er du på jakt etter nyskapende og spennende ny norsk musikk, så er Burning God Little et av bandene som bør sjekkes ut under årets Phonofestival. Bak navnet Burning God Little står Martin Hartgen, en ung mann i starten av sin artistkarriere. Musikalsk sett befinner BGL seg i landskapet mellom elektronika, elektropop, post- punk og Lo-fi, et musikalsk lappeteppe som få andre her i landet har sydd sammen. Selv om Burning God Little bare er i startgropen, så har bandet allerede blitt en favoritt i Urørt redaksjonen i NRK p3, noe som lover godt foran konserten på årets Phonofestival.
Heartfelt
Heartfelt er soloprosjektet til komponisten og grunnleggeren av The Music Population Orchestra Brede Rørstad, og har som mål å angripe popmusikken fra nye synsvinkler. Heartfelt ble startet med ønske om å spille musikk live etter at Rørstad i flere år hadde brukt tiden på å skrive hovedsaklig orkester- og kammermusikk. Rørstad sitt ultimate mål er å finne en samlende plattform mellom elektronisk popmusikk og kammermusikk. Heartfelt omfavner dermed popestetikken, men bygger i tillegg på Rørstad sin klassiske bakgrunn, noe som fører til musikk som han selv kaller Klatronic. Epen “GOODENOUGH” slippes nå i august og Hearfelt kommer til Phonofestivalen i september for å vise at musikksjangeren Klatronic er kommet for å bli!
TestPilot
Når Testpilot skal beskrive hvordan de høres ut på sin egen Myspace, så står det kort og kontant som et uvær. Dermed er det ikke uventet at bandet er basert i her i regnbyen Bergen, hvor vi alle vet at et uvær ofte er inderlig deilig å få oppleve på kroppen en gang i blant. Med en vokal som kan knyttes tett opp til Eddie Vedder, og med musikalske referanser som knytter seg sterkt opp mot hele rocke- og hardcoresjangeren, fra Pearl Jam og Incubus til Deftones, så sier det seg selv at Testpilot leverer musikk som må oppleves live. Guttene i bandet som alle har tatt etternavnet Pilot etter sine respektive fornavn slapp sin debutplate “You Never Know When”? i år og har blant annet fått strålende kritikk på Heavymetal.no. Så er du ute etter en skikkelig rockekonsert under årets Phonofestival, så er TestPilot klare for å gi deg en real dose rett i fanget!
The Cocopopz
The Cocopopz er et electronicaband fra Bergen. Bandet har spilt sammen i litt over 1 år og har vært support for artister som Captain Credible, Casiokids og Vinnie Who. Inspirert av både flo og fjære leverer The Cocopopz en deilig lapskaus av elektronisk musikk som blandes med en bråte Daft Punk, et hint av Røyksopp , en teskje Justice, en spiseskje Digitalism pluss en en dråpe funk rørt inn i en god elektronika blanding. Bandet har som mål å gi deg artige og energifylte låter og et liveshow du sent vil glemme, noe alle som har sett The Cocopopz kan skrive under på. Føler du for å miste alle hemninger og bare danse deg selv inn i høstnatten, sjekk ut “Punsh”, “Kelner Bob” og “Dvask Lefsjejuice” og møt opp nå The Cocopopz står på scenen. Det kan ikke bli annet enn euforisk moro!
Publicist I smb med Ira Ira
Publicist begynte som Sebastian Thompson (tidl. Trans-Am, Wierd War), en amerikansk trommis turnerende rundt klubbscenene i Europa med et trommesett og sine synther, halvnaken og med et digert gullkjede rundt halsen. Etter en stund fikk han med seg en små-eksentrisk, dresskledd vokalist i Ian Svenonius (tidl. Nation of Ulysses, The Make-Up). Sebastian Thompson er nå opptatt av å få trommene og synthene til å svinge uanstrengt kult av disco, funk og elektronika.
Thompson har uttalt at han ønsker å få klubbfolket til å høre på livemusikk slik at de faktisk kan se han spille. Blant sine forbilder finner Sebastian Thompson plass til Kraftwerk, Prince og Lindstrøm.
Tussle i smb. Med Ira Ira
Når Tussle skal beskrives har sjangerbetegnelser som post-punk, funk-punk, dub, krautrock, house, disco, post-disco og post-psykedelisk art-pop en tendens til å dukke opp lettere hulter til bulter. Det som hvertfall er sikkert er at det er snakk om instrumentell elektronisk musikk og at nevnte sjangerbetegnelser nevnes med svært positive fortegn. Tussle er vanskelig å kategorisere, men det er lett å finne noe man liker ved dem. Deres siste plate, Creamy Cuts kom ut i 2008 på Smalltown Supersound til gode kritikker og hadde gjester fra Hot Chip og Vetvier. Liveshowet består av trommer og synther. Rytmiske repetisjoner og små variasjoner preger lydbildet, men det blir aldri kjedelig.
Zola Jesus i smb. Med Ira Ira
En trent operasangerinne med en fascinasjon for mørk musikk trengte et live-band og startet Zola Jesus. Bandet ledes og ble startet av Nika Roza Danilova i 2006 og det er hun som skriver alle låtene. Før de kommer til Bergen har de åpnet for Fever Ray på hennes siste europaturne. Grunnen til at du kanskje ikke har hørt om Zola Jesus før nå er at denne Nika først ble ferdig med skolen i august. Og hun er fortsatt bare 21 år. Det skal forøvrig også nevnes at hun ikke er spesielt glad i opera.
Låtene kan beskrives som en blanding av lo-fi, industriell og eksperimentell rock. Også tilhengere av alternative rock som shoegaze vil kjenne igjen trekk de kan like i Zola Jesus. Mørke og dunkle stemninger preger låtene. Synter legges lag på lag som et teppe og trommene holder det hele sammen. Vokalen er kraftig og mørk, uten at toneleiet nødvendigvis er mørkt. Det er derfor ikke rart Fever Ray håndplukket Zola Jesus til å åpne for seg på nevnte turne.
I See Horses
Etter å ha blitt ukas urørt i august 2009 kan man vel si at et band som hittil i 2010 har spilt på by:larm, Zoom Urørt, Hove og Øya er up and coming. De er også B-listet på p3 med låten America.
I See Horses spiller poprock inspirert av indiehelter som tidlig U2, The Cure, Roxy Music og Television. Ryktet om deres liveopptredener sprer seg raskere enn de klarer å komme seg rundt på diverse scener i Norge. Med ett av medlemmene fra Skottland kommer nok også den obligatoriske turen til Storbritannia med en påfølgende hype snart. I See Horses bør derfor oppleves dersom du liker gitarbasert, poppete indierock. Om ikke så alt for langt frem i tid vil nok en I See Horses-konsert være for dyr og/eller de vil være for langt unna og du vil være skuffet over at du ikke får gått. Også var det jo akkurat de du hadde hørt så mye om, og deres debutalbum du hadde hørt så mye på.
Phone Joan
Ikke mange band spiller på både Notodden Blues Festival samme sommer som de spiller på Øya, men det gjorde Phone Joan i år. Phone Joan spiller musikk inspirert av band som var inspirert av blues. Det går i tung og seig rock og vreng-gitar med klare referanser til 70-tallet og 2000-tallet. Selv nevner de Led Zeppelin og Black Mountain, White Stripes og Rolling Stones, P.J. Harvey og Queens of the Stone-Age. Vokalen, gjort av Carina Moen, legger seg uanstrengt over vrengen og feedbacken fra gitaren og er ekstremt tilstede; til tider en smule skummelt bra. Dersom du havner i indiebakfylla etter litt for mye singer-songwriter, indie og elektronika, vil Phone Joans riffete og bråkete rock blåse liv i deg igjen. Garantert.
Gulkins
Post – punk som sjanger har alltid vært fylt med artister og band som ønsker å være utilgjengelige og unike på samme tid. My bloody Valentine, Jesus and the Mary Chain, The Velvet Underground og Godspeed You Black Emperor er noen eksempler på band som har gledet mange tålmodige musikkører de siste tretti årene. Bergensbandet Gulkins plasserer seg i samme musikalske landskap, men har en forfriskende tilnærming til musikken de lager. På den ene siden inkluderer de den støyete og rufsete post-punken, mens de på den annen side mikser inn velkjente popmusikalske referanser som gjør låtene både vakre, mystiske og røffe på en og samme tid. Ønsker du å oppleve musikk som både treffer deg fysisk i kroppen, mens den i tillegg kryper inn mot hjerteroten, så står Gulkins klare til å ta på seg oppgaven under årets Phonofestival.
Øzz
Øzz er Øystein Sundland. Øzz beskriver seg selv som et varmblodig rovdyr, like treffsikkert og genuint uforutsigbart som naturens eget mankekledde beist, noe en også kan høre på musikken han lager. Med en vokal som fans av Nick Cave, Leonard Cohen og The National vil nikke anerkjennende til et musikalsk landskap som er mørkt og dystert, men allikevel uendelig vakkert, og her skaper Øzz sin egen lille musikalske verden. Øzz har vært månedsvinner på Oppdrag Demo i BA og fått mye skryt for sine liveopptredener av Engelen i konkurrenten BT. Han har også vært høyt oppe på spillelistene til Studentradioen i Bergen med “ifwasnotfor”. Det er med andre ord en av Bergens mest spennende og særegne musikere som kommer til Det Akademiske Kvarter for å riste bergenspublikummet ut av en rengfull høstdvale.
Familjen (SE)
Familjen er bandet med det drivende debutalbumet «Det Snurrar I Min Skalle» som erobret dansegulv over hele Skandinavia i 2007. I sin tid omtalte BT denne plata som et sted mellom Timbuktu eller Bob Hund og The Knife sammen med Ed Banger. Grunnen til de noe sprikende sammenligningen bygger på det faktum at alle låtene til Familjen blir sunget på svensk, nærmere bestemt skånsk. Vokalen er blandet sammen av harde og røffe beats som tiltross dette klarer å høres forbløffende melodiøst ut. Tre år etter er plate nummer to endelig her med navnet «Mänskligheten». Den byr i like stor grad som forgjengeren både blodfans av alternativ rock og hardtslående elektroelskere opp til euforisk dansing. Med tung inspirasjon fra 80-tallets synthpop har frontmannen Johan T. Karlsson blitt en liten hitmaker med et nydelig arsenal av låter. Bakgrunnen for produsenttalentet gror tilbake til tida da Karlsson pleide å henge rundt i et studio i hjemben Hässleholm. Nettopp dette handler den nye låta «It Began In Hässleholm» som trekker en klar paralell til The Chemical Brothers og deres kjærlighet for Detroit-tehcno.
Det er ikke bare på plate Familjens musikk låter godt. De har spilt overalt av hva kan nevnes av festivaler i Skandinavia, blant annet Roskilde og Hove. De har til og med fått spillejobb på den überkredible musikkfestivalen Pop Komm i Tyskland, tiltross for sin svenske vokal. Nytt på livefronten siden sist er det nye medlemmet Ninsun Poll med en enorm soulstemme som passer upåklagelig godt til låtene. Familjen med sitt liveshow har ikke vært i Bergen på en stund, men er nå heldigvis på vei tilbake med både gamle og nye låter til et fortreffelig gjensyn.
Autonomia
Norsk musikk med norsk vokal har i det siste blitt mer og mer populært rundt omkring på festivaler og konsertscener i landet. Et av bandene som kan slenge seg inn i denne rekka er guttene i Autonomia. Med sine lettbeinte melodier mener de selv at de appellerer både til folk som liker MC5, Coldplay eller Jimi Hendrix, som forøvrig er et av bandets store forbilder. Sammen med de fengende gitarriffene deres fletter de tidvis inn vokalharmonier som drar låtene i en sjarmerende retning. For de fire medlemmene er ikke bare Autonomia et bandnavn. Det er også en form for visjon om et land der innbyggerne er selvstendige mennesker, eller autonome. For Autonomia er det viktig å formidle at frihet er noe en kan oppnå ved å «fri seg fra menneskets evige lammelse; avhengigheten av andre for å mene eller gjøre noe». Med spennende musikk og idéer stiller Autonomia helt selvstendig på scenen under årets Phonofestival.
Mayflower Madame
Mayflower Madames plateselskap Aurorakollektiver skriver følgende om bandets låt Pitfalls: “Låter som broren til Interpol kommer på besøk hos svigerinnen til Seigmen, mens naboen til Black Rebel smugtitter på kollegaen til Alice in Chains” Denne beskrivelsen sier vi oss tre ganger trestemt enig i. Oslo-gjengen leverer hardtslående indierock, med et melankolsk og drømmende lydbilde.
Poets On Payday
Poets on Payday er fire fyrrige bergensmusikere med lang fartstid: Gitarist Øystein er bedre kjent som Øzz, bassist Pål komper til daglig i The Thief, trommis Johannes holdt tidligere rytmen i Lid og vokalist Bjarte skreik også i PKP og spiller vanligvis solo under navnet Balle Malurt. Bandet debuterte i vår på en stuekonsert på Danmarksplass, sammen med blant annet Social Suicide, og slo såpass an at ASF booket dem til Speilsalen. Seinere blåste de samtlige andre band av scenen på Hål in the Sko-festivalen, hvor Engelen i etterkant var full av lovord i Bergens Tidende. Poets on Payday framfører kjappe låter med riff som lett kunne sklidd inn på en samleplate med The Hives, At the Drive In og Dead Kennedys. Tekstmessig sparkes det både oppover, utover og innover. Forvent alt!
Mister X - the worst Belarusian punk band since 2003!
Mister X var i utgangspunktet en tegneserie fra 80-tallet. Men drit i det, dette er bedre. Hva kan egentlig være bedre enn punk fra Hrodna i Hviterussland? En del, kanskje, men drit i det også. For her har du muligheten til å oppleve hardtsparkende og livsnytende punk på hviterussisk, det i seg selv eksotisk nok. Og Mister X vet å lage fest, med en klar intensjon: Beer, Oi! and fun! Det var visstnok flust av politisk engasjerte band i Hviterussland ved starten av 2000-tallet, men ingen som sang om livsnødvendighetene øl, fotball og jenter. Så kom Mister X, som siden starten i 2003 stolt har båret tittelen Hviterusslands verste punkband. Etter å ha spilt i Russland, Litauen, Polen, Tjekkia og Slovakia er de nå klare for Bergen, samtidig som de prøver å spille inn et nytt album. Som Mister X selv sier: There’s time for revolutions and time for fun!
Deathcrush I smb. Med Electrofield
Det er ikke lenge siden Oslobandet Deathcrush spilte sin første konsert, men de har allerede bemerket seg på andre siden av fjellet. Deathcrush er punk, det er støy, det er dansbart, og med referansene sprikende i alle retninger fra Snoop Dogg til Metallicas Cliff Burton er dette ferske bandet verdt å få med seg. Den breibeinte trioen består av Andreas Larssen, Linn Nystadnes og Åse Bredeli Røyset. Lydbildet er syrete og bråkete, og kan ellers minne om band som Godflesh, Ciccone Youth og Flipper. Med ordene til Nam i Fjorden Baby!: Dette er “skitten nowave for skitne tøser og sprengkåte menn”!
The Thief
Arnas stadig større sønner har spilt sammen siden 2007, og består av Joakim Kvåle (vokal, gitar, synth), Øyvind Johannessen (trommer), Gerdt Andrè Widding (gitar, synth, perk) og Pål Eirik Veseth (bass). Etter å ha laget en 7″ (”Thiefology”) er de endelig i studio for å spille inn sitt første album. Veien er kort til Death From Above 1979, Klaxons og Mogwai, men The Thief har definitivt rent mel i posen. De er også såvidt undertegnede vet eneste band som har vunnet BAs konkurranse Oppdrag Demo to ganger. Det er andre gang The Thief spiller på Phonofestivalen, og vi gleder oss nok en gang til å hive føttene ut på gulvet til fengende, energisk, støydrevet skrukkepop. Kombinasjonen av postpunkpartier og lokkende melodiøs rock gjør at dansegulvet aldri er langt unna!
Monzano
I fjor hadde Sjur Lyseid med seg soloprosjektet The Little Hands of Asphalt til Phonofestivalen, og i år kommer han tilbake med moderskipet Monzano. Indiepop-kvartetten fra Oslo ga ut sitt andre album i februar, med tittelen «By This Time Last Year Everything Will Seem Younger». De velspillende herrene, som i tillegg til Lyseid består av Eivind Bøe, Magnus Rauan og Eivind Almhjell, kan få mange til å tenke i retning av The Shins, Built To Spilt og Death Cab for Cutie. Bandets inspirasjonskilder er alt fra snø til lange bilturer, flyplasser, analoge synther og baderomsgulv. Mer popkulturelt spenner referansene bredt, fra Kenny Rogers til Oscar Wilde, men man trenger ikke være verken spesielt belest eller ha uendelige popreferanser på stell for å nyte Monzano.
Sjur Lyseid har både gjennom The Little Hands of Asphalt og Monzano vist at han behersker tekstskrivingens kunst. Med sine poetiske finurligheter og tekster som spenner fra lette sommerdager til dype netter, er det vel verdt å gå seg en tur i Monzano-skogen. Det er skranglete, kjærlighet, hverdagsglimt, nedturer og melankolsk optimisme. Bandet har blitt spilt mye både på Studentradioene i Norge og seinere P3, og Phonofestivalen gleder seg til å besøke Monzanos univers den 10. september.
Dyst
Dyst er en gruppe med beintøffe gutter med en svakhet for hardcoremusikk. Det er nettopp denne typen musikk de lager og opptrer med.
Til vanlig holder de til ute på Sotra, men reiser inn til Bergen sentrum blant annet under Sentral Festival og 5071-festivalen ved tidligere anledninger. Nå er det Dysts tur til å spille på Phonofestivalen og ta hardcoren ved nesa.
Runa Hovland
Når du vil ha noe ektefølt å varme hjertet ditt på i høstmørket, da er det Runa du vil ha. Denne jenta spiller musikk rett og slett fordi hun liker det, og det har hun gjort i mange år. Musikken hennes har elementer fra mange ulike stilarter, men er stort sett godt forankret i soul/jazz-tradisjonen. Sammen med blant annet Lars Finborud på gitar, Adrian fra The New Wine og Håvard Havro Bjørnstad (fra Trio, ASF’er), vil Runa overøse oss med spilleglede og vakre melodier i Storelogen. Vi sees!
Moonlight Rockets
Litt rart, litt søtt og veldig vakkert. Høres dette ut som noe du kan like, bør du ta turen opp i Storelogen lørdag 11. september. Moonlight Rockets er Ingrid Helene Håvik, Marte Eberson og Mats Mæland Jensen fra jazzlinja i Trondheim og Bergen. Musikken deres beskrives som en blanding av 70-talls jazzrock og moderne electropop og vil garantert gi deg frysninger – av den gode sorten. Dette vil være andre gangen Moonlight Rockets lar sin særegne musikk, formidlet via rhodes, vokal, trommer og kjøkkenutstyr (!) strømme ut i Storelogen og vi gleder oss til gjensynet!
Honningbarna
Om du hører betegnelsen “sørlandsmusikk” så går ofte tankene mot en enslig trubadur sittende på en brygge i skjærgården mens han synger om hvor jysla greit det er med sol, sommer og ræger. Men det er godt mulig at Honningbarna kan endre denne oppfattelsen en gang for alle. Basert i Kristiansand lager de enda umyndige ungdommene “pønkråkk” på ren søgnedialekt. “For mi er harde som sement, søde som konfekt. Kall det rølp, kall det søkt, det heter dialekt”.
Uten å ha utgitt noe håndfast har de allerede blitt kåret til ukas urørt, hatt ukas låt på Studentradioen i Bergen med “Borgerskapets utakknemlige sønner” og fått spillejobb på Øyafestivalen. Med en sinna cellist som frontfigur er honningbarna ikke som andre band og med sterke lokalforankrede snerrende tekster på dialekt, så viser de unge guttene veien inn i et paradigmeskifte for sørlandsmusikken. Phonofestivalen er med andre ord stolte over å få presentere årets norske musikkhype direkte fra skjærgården.
Gaspard
Fra sine øvingslokaler på Grünerløkka i Oslo lager de fem jentene i Gaspard punkete rock med god driv. Låtene har et høyt tempo som passer godt til å hoppe energisk opp og ned til. Med så mye bein i nesa har de spilt rundt omkring på punkearrangementer i landet. Tiltross for at de synger på norsk var de så heldige å få spillejobb i Skotlands fineste by, Glasgow, i fjor. Planen var at de også skulle besøke Bergen og Phonofestivalen, noe som dessverre falt i fisk. Derfor er det godt å ha dem med på programmet igjen i år.
Swankmajer
I 2008 hadde Phonofestivalen besøk av bandet Slim Kerk & DJ Little Otik som, et band som i hovedsak dro sin inspirasjon fra internett. Eksempelvis hadde de låter der det ble sunget om ulike søkemotorer som Google, Yahoo og Alta Vista. Dessverre var dette Slim Kerks aller siste konsert. Opp fra asken har et nytt band oppstått siden den gang, med Kerk og sin nye gitarist Jafro. Samme lager denne duoen elektroniskmusikk med referanser til industrirock og italo-disco. Swankmejer viderefører tematikken rundt internett som Slim Kerk fokuserte på. Swankmajer velger å problematisere hvordan menneskelig kommunikasjon i større grad foregår over internett og alle sosiale nettverk som finnes der. Hvordan det eksempelvis fungerer å formidle essensielle menneskelige følelser over nettet er spørsmål som stilles. Til tross for at dette er et relativt nytt prosjekt fikk avisen i Tromsø med seg en av Swankmajers første konserter og beskrev den på denne måten.”…vilt og eksperimentelt sceneshow med rytmiske og energiske synthtoner”.
The Leipzig Affair
The Leipzig Affair er bandnavnet på Trondheims mest sjarmerende kvartett med unge og lovende musikere på laget. Siden 2008 har de fire elevene ved Katta videregående snekret sammen yndige og leken indie-pop. Låtene er så solide at det overhodet ikke skinner gjennom at både bandet og medlemmene er så unge. Av musikalske referanser hos The Leipzig Affair kan en peke på det glade 60-tallet, britisk skranglepop, funky new wave og fransk eleganse i Serge Gainsbourgs stil. The Leipzig Affair har i følge ryktene spilt en rekke skammelig gode konserter i hjembyen og er klar til å ta Bergen med storm.